Det er en evig forelskelse jeg ikke vil ha, men ikke klarer å bli kvitt. Når noe tar så stor plass i sinnet og hjertet, og man aldri kan få utløp av det, brenner det i kroppen mer konsentrert enn ild. Det plager meg at det er deg. Ingen andre, bare deg. Jeg ser ingen mulighet, ingen begynnelse, bare en slutt. Kan du ikke bare knuse meg så jeg kan glemme deg?
